Madagaskars befolkning er splittet
Marc Ravalomanana har blitt kritisert for å isolere opposisjonen og blande sammen sin egen forretning TIKO med statens affærer. Hans parti TIM har vært nesten enerådende, med et viktig unntak: i hovedstaden hadde TGV ordføreren Andry Rajoelina.
Ravalomanana var nå inne i sin andre presidentperiode, gjenvalgt ved juletider i 2007. Men presidentvalg har aldri sikret makten på Madagaskar. Både Tsiranana (1960-1972) og Ratsiraka (1975-1991) og (1997- 2002) ble kastet etter at de var blitt gjenvalgt. Ennå har vi til gode å se at et presidentskifte på Madagaskar skjer ved regulært valg. Det er gatens demokrati som bestemmer.
På samme måten som Ravalomanana fikk gatedemonstrantene med seg i kampen mot Ratsiraka, har Rajoelina fått dem med seg i kampen mot Ravalomanana. Men i 2002 hadde Ravalomanana bak seg et demokratisk valg der han hadde over 50 prosent av stemmene fra hele Madagaskars befolkning. Rajoelina har ikke noe valgflertall å vise til. Motdemonstrasjonene som kom etter kuppet, viste at Ravalomananas tilhengere, ”legalistene”, var vel så mange som de Rajoelina kunne mobilisere.
Men det avgjørende var at største delen av hæren gikk over til Rajoelina søndag 8. mars etter at de hadde hindret Rajoelinas demonstrasjoner i gatene. Mange underoffiserer var misfornøyde med Ravalomananas håndtering av de militære. Han hadde støttet generalene og glemte oberstene. Rajoelina ga løfte om god betaling til offiserene. De gjorde mytteri og grep makten den kvelden. Med kontroll med hærens våpenlager var løpet tapt for Ravalomanana selv om han i sine taler mante til nasjonalt samhold, foreslo nasjonal kongress, ny folkeavstemning og beklaget sine feil.
Rajoelinas ”lyntog”
Rajoelina, som ble valgt til Antananarivos ordfører i desember 2007 med 63,3 prosent av stemmene, ledet ungdomspartiet Tanora Gasy Vonona (TGV) ”unge gassere klar til innsats”. TGV er navnet på lyntogene i Frankrike. Rajoelina har i løpet av to måneder kjørt ”toget” til sitt mål: å bli Madagaskars de facto president.
Det begynte med fredelige demonstrasjoner der Rajoelina innviet Demokratiplassen den 17. januar. Han krevde ytringsfrihet etter at Ravalomanana hadde stengt TV-stasjonen hans. Lørdagen etterpå krevde han regjeringens avgang. Mandag 26. januar ble den ”svarte mandag” da demonstrantene gikk amok, plyndret og brente radio- og fjernsynsstasjonene. Deretter ble varemagasiner og forretninger plyndret og ødelagt. Rajoelina brukte arbeidsløse og mobben i gaten som brekkstang for sin revolusjon. 7. februar ble den ”røde lørdag”. Da sendte Rajoelina folkemassene for å innta det gamle guvernørpalasset Ambohitsorohitra der Ravalomanana hadde sine kontorer. De ble møtt med skuddsalver. 28 mennesker ble drept og TGV hadde fått sine første ”martyrer”.
Både kirkerådet FFKM og det diplomatiske korps forsøkte å få til forhandlingsmøter. De to kamphanene møttes tre ganger uten at det ble noen løsning. Rajoelina brøt til slutt forhandlingene. Etter at offiserene hadde gjort mytteri, hjalp det ikke at Ravalomanana kom med innrømmelser og holdt en ydmyk tale der han tok ansvar for sine feil og sa han ville lytte til folket. Det var altfor lite og for sent. Presidentpalasset Ambohitsorohitra ble inntatt av hæren og presidenten måtte flykte. Statskuppet var et faktum 17. mars.
”President” Andry Rajoelina
Rajoelina kalte seg først president for Overgangsstyrets høye autoritet ’Haute Autorité de la Transition’ (HAT), men lørdag 21. mars ble han innsatt som president for HAT ”med funksjoner som Madagaskars president” av Grunnlovsdomstolen HCC.
Men grunnloven sier at dersom presidenten ikke kan utøve sin funksjon, skal senatspresidenten overta inntil nyvalg (artikkel 52). Bare Nasjonalforsamlingen og Senatet kan sammen fremme forslag overfor grunnlovsdomstolen (HCC) om å avsette presidenten (artikkel 126) og presidenten må være minst 40 år (artikkel 46). Rajoelina sa at ”ekstraordinære situasjoner krever ekstrakonstitusjonelle tiltak”.
Flere ’ekstrakonstitusjonelle’ tiltak ble satt i verk: Rajoelina oppløste Nasjonalforsamlingen og Senatet. I stedet oppnevnte han 41 personer av hans støttespillere som skal sitte i HAT. Han har utnevnt Monja Roindefo som ny statsminister og oppnevnt en fulltallig regjering. Han er i full gang med å konsolidere regimet og utnevner nye regionsjefer or ledere for ulike statsinstitusjoner.
En ”nasjonal kongress” 2. – 3. april ble boikottet av Ravalomananas parti TIM, som arrangerte sin egen kongress samtidig. HAT legger føringene for fremtiden: Ny nasjonal kongress innen nasjonaldagen 26. juni, revisjon av grunnloven med folkeavstemning i september, valg på parlamentet i mai-juni 2010, og presidentvalg i oktober 2010.
Norge frosset bistand
Det internasjonale samfunnet reagerte med å fryse all bistand til Madagaskar. Toppmøtet for de afrikanske stater (AU) som skulle vært arrangert i Antananarivo i juli, må finne et nytt møtested. Utviklingssamarbeidet for det sørlige Afrika (SADC) har suspendert Madagaskar som medlem. EU inngår ikke nye kontrakter om bistand. Norge har frosset stat-til-stat-bistanden, likeså Tyskland, USA og Sveits. Frankrike sender uklare signaler: på den ene siden har de sagt at de ikke vil stanse overføringene til Madagaskar, da de ”ikke vil straffe det gassiske folket ytterligere” og på den andre siden at de, på linje med EU, ikke vil inngå nye kontrakter. Det er ventet at Andry Rajoelina vil får store problemer med å styre landet ettersom Madagaskar er svært avhengig av internasjonal bistand og statskassen snart er helt tom. Hva vil skje når folk ikke får lønn?
Legalistene
I tiden etterpå har ”legalistene”, som består av ulike grupper som vil respektere grunnloven og landets lover, gjennomført daglige demonstrasjoner. De har krevd at statens institusjoner, nasjonalforsamling og senat skal gjenopprettes og at Marc Ravalomanana må få komme tilbake. Ravalomanana har, mens han er i utlandet, oppnevnt Manandafy Rakotonirina som ny statsminister. Den 70 år gamle politikeren fra partiet MFM har fått i oppdrag å danne en ny samlingsregjering.
Ravalomanana har brukt tiden til å beøke SADC –landene i det Sørlige Afrika. Han har også vært i Etiopia der AUs hovedsenter ligger og Libya der AU president Muammar al-Gaddafi befinner seg. Han har flere ganger over radiotelefon kommet med oppmuntrende hilsener til demonstrantene. Søndag 19. april tok de militære senderutstyret til Radio Mada som støtter Ravalomanana. Da legalistene gikk til Tinghuset for å protestere dagen etter, ble det sammenstøt der to personer ble drept og 13 såret. I opptakten til krisen krevde Rajoelina ytringsfrihet da hans TV-sender ble stengt. Nå forsøker han å kneble ytringsfriheten.
Den nye gassiske bykulturen
Madagaskars tradisjonelle kultur er kjent for å unngå konfrontasjoner, adlyde ray aman-dreny ”far og mor” og finne samlende løsninger. Globaliseringen, sosiale spenninger og økonomiske klasseskiller har svekket tradisjonelle verdier i byene. Halvparten av Madagaskars befolkning er under 20 år. Den unge arbeidsløse underklassen går ikke av veien for plyndring, brann og drap for å oppnå et mål. Massemedias betydning, informasjon og desinformasjon er også blitt tydelig under denne konflikten.
Ravalomananas innsats for å bedre infrastruktur med bygging av veier, havner og flyplasser hjelper ikke de fattige i landsbyene og i byene. For dem er tilgangen til rimelige basisvarer som ris og matolje viktigere. Ravalomananas forretningsimperium TIKO er ødelagt. Bøndene får ikke levert melken sin. Hotellnæring og turistindustrien kollapser. Handelen stagnerer. Mange mister arbeidet sitt. Til syvende og sist rammer krisen de fattige hardest.
Madagaskars befolkning er mer splittet enn på lenge.
Ravalomanana var nå inne i sin andre presidentperiode, gjenvalgt ved juletider i 2007. Men presidentvalg har aldri sikret makten på Madagaskar. Både Tsiranana (1960-1972) og Ratsiraka (1975-1991) og (1997- 2002) ble kastet etter at de var blitt gjenvalgt. Ennå har vi til gode å se at et presidentskifte på Madagaskar skjer ved regulært valg. Det er gatens demokrati som bestemmer.
På samme måten som Ravalomanana fikk gatedemonstrantene med seg i kampen mot Ratsiraka, har Rajoelina fått dem med seg i kampen mot Ravalomanana. Men i 2002 hadde Ravalomanana bak seg et demokratisk valg der han hadde over 50 prosent av stemmene fra hele Madagaskars befolkning. Rajoelina har ikke noe valgflertall å vise til. Motdemonstrasjonene som kom etter kuppet, viste at Ravalomananas tilhengere, ”legalistene”, var vel så mange som de Rajoelina kunne mobilisere.
Men det avgjørende var at største delen av hæren gikk over til Rajoelina søndag 8. mars etter at de hadde hindret Rajoelinas demonstrasjoner i gatene. Mange underoffiserer var misfornøyde med Ravalomananas håndtering av de militære. Han hadde støttet generalene og glemte oberstene. Rajoelina ga løfte om god betaling til offiserene. De gjorde mytteri og grep makten den kvelden. Med kontroll med hærens våpenlager var løpet tapt for Ravalomanana selv om han i sine taler mante til nasjonalt samhold, foreslo nasjonal kongress, ny folkeavstemning og beklaget sine feil.
Rajoelinas ”lyntog”
Rajoelina, som ble valgt til Antananarivos ordfører i desember 2007 med 63,3 prosent av stemmene, ledet ungdomspartiet Tanora Gasy Vonona (TGV) ”unge gassere klar til innsats”. TGV er navnet på lyntogene i Frankrike. Rajoelina har i løpet av to måneder kjørt ”toget” til sitt mål: å bli Madagaskars de facto president.
Det begynte med fredelige demonstrasjoner der Rajoelina innviet Demokratiplassen den 17. januar. Han krevde ytringsfrihet etter at Ravalomanana hadde stengt TV-stasjonen hans. Lørdagen etterpå krevde han regjeringens avgang. Mandag 26. januar ble den ”svarte mandag” da demonstrantene gikk amok, plyndret og brente radio- og fjernsynsstasjonene. Deretter ble varemagasiner og forretninger plyndret og ødelagt. Rajoelina brukte arbeidsløse og mobben i gaten som brekkstang for sin revolusjon. 7. februar ble den ”røde lørdag”. Da sendte Rajoelina folkemassene for å innta det gamle guvernørpalasset Ambohitsorohitra der Ravalomanana hadde sine kontorer. De ble møtt med skuddsalver. 28 mennesker ble drept og TGV hadde fått sine første ”martyrer”.
Både kirkerådet FFKM og det diplomatiske korps forsøkte å få til forhandlingsmøter. De to kamphanene møttes tre ganger uten at det ble noen løsning. Rajoelina brøt til slutt forhandlingene. Etter at offiserene hadde gjort mytteri, hjalp det ikke at Ravalomanana kom med innrømmelser og holdt en ydmyk tale der han tok ansvar for sine feil og sa han ville lytte til folket. Det var altfor lite og for sent. Presidentpalasset Ambohitsorohitra ble inntatt av hæren og presidenten måtte flykte. Statskuppet var et faktum 17. mars.
”President” Andry Rajoelina
Rajoelina kalte seg først president for Overgangsstyrets høye autoritet ’Haute Autorité de la Transition’ (HAT), men lørdag 21. mars ble han innsatt som president for HAT ”med funksjoner som Madagaskars president” av Grunnlovsdomstolen HCC.
Men grunnloven sier at dersom presidenten ikke kan utøve sin funksjon, skal senatspresidenten overta inntil nyvalg (artikkel 52). Bare Nasjonalforsamlingen og Senatet kan sammen fremme forslag overfor grunnlovsdomstolen (HCC) om å avsette presidenten (artikkel 126) og presidenten må være minst 40 år (artikkel 46). Rajoelina sa at ”ekstraordinære situasjoner krever ekstrakonstitusjonelle tiltak”.
Flere ’ekstrakonstitusjonelle’ tiltak ble satt i verk: Rajoelina oppløste Nasjonalforsamlingen og Senatet. I stedet oppnevnte han 41 personer av hans støttespillere som skal sitte i HAT. Han har utnevnt Monja Roindefo som ny statsminister og oppnevnt en fulltallig regjering. Han er i full gang med å konsolidere regimet og utnevner nye regionsjefer or ledere for ulike statsinstitusjoner.
En ”nasjonal kongress” 2. – 3. april ble boikottet av Ravalomananas parti TIM, som arrangerte sin egen kongress samtidig. HAT legger føringene for fremtiden: Ny nasjonal kongress innen nasjonaldagen 26. juni, revisjon av grunnloven med folkeavstemning i september, valg på parlamentet i mai-juni 2010, og presidentvalg i oktober 2010.
Norge frosset bistand
Det internasjonale samfunnet reagerte med å fryse all bistand til Madagaskar. Toppmøtet for de afrikanske stater (AU) som skulle vært arrangert i Antananarivo i juli, må finne et nytt møtested. Utviklingssamarbeidet for det sørlige Afrika (SADC) har suspendert Madagaskar som medlem. EU inngår ikke nye kontrakter om bistand. Norge har frosset stat-til-stat-bistanden, likeså Tyskland, USA og Sveits. Frankrike sender uklare signaler: på den ene siden har de sagt at de ikke vil stanse overføringene til Madagaskar, da de ”ikke vil straffe det gassiske folket ytterligere” og på den andre siden at de, på linje med EU, ikke vil inngå nye kontrakter. Det er ventet at Andry Rajoelina vil får store problemer med å styre landet ettersom Madagaskar er svært avhengig av internasjonal bistand og statskassen snart er helt tom. Hva vil skje når folk ikke får lønn?
Legalistene
I tiden etterpå har ”legalistene”, som består av ulike grupper som vil respektere grunnloven og landets lover, gjennomført daglige demonstrasjoner. De har krevd at statens institusjoner, nasjonalforsamling og senat skal gjenopprettes og at Marc Ravalomanana må få komme tilbake. Ravalomanana har, mens han er i utlandet, oppnevnt Manandafy Rakotonirina som ny statsminister. Den 70 år gamle politikeren fra partiet MFM har fått i oppdrag å danne en ny samlingsregjering.
Ravalomanana har brukt tiden til å beøke SADC –landene i det Sørlige Afrika. Han har også vært i Etiopia der AUs hovedsenter ligger og Libya der AU president Muammar al-Gaddafi befinner seg. Han har flere ganger over radiotelefon kommet med oppmuntrende hilsener til demonstrantene. Søndag 19. april tok de militære senderutstyret til Radio Mada som støtter Ravalomanana. Da legalistene gikk til Tinghuset for å protestere dagen etter, ble det sammenstøt der to personer ble drept og 13 såret. I opptakten til krisen krevde Rajoelina ytringsfrihet da hans TV-sender ble stengt. Nå forsøker han å kneble ytringsfriheten.
Den nye gassiske bykulturen
Madagaskars tradisjonelle kultur er kjent for å unngå konfrontasjoner, adlyde ray aman-dreny ”far og mor” og finne samlende løsninger. Globaliseringen, sosiale spenninger og økonomiske klasseskiller har svekket tradisjonelle verdier i byene. Halvparten av Madagaskars befolkning er under 20 år. Den unge arbeidsløse underklassen går ikke av veien for plyndring, brann og drap for å oppnå et mål. Massemedias betydning, informasjon og desinformasjon er også blitt tydelig under denne konflikten.
Ravalomananas innsats for å bedre infrastruktur med bygging av veier, havner og flyplasser hjelper ikke de fattige i landsbyene og i byene. For dem er tilgangen til rimelige basisvarer som ris og matolje viktigere. Ravalomananas forretningsimperium TIKO er ødelagt. Bøndene får ikke levert melken sin. Hotellnæring og turistindustrien kollapser. Handelen stagnerer. Mange mister arbeidet sitt. Til syvende og sist rammer krisen de fattige hardest.
Madagaskars befolkning er mer splittet enn på lenge.
